Jakob Arvola

Dette er visse gjenglemte, sørgelige notater om Blenda Ulriksen og Tafatt Pettersen. Innlest i kveld.

Fortellingen "Jeg vil aldri mer se deg", innlest i kveld, kom i boken Det går ikke over (Vigmostad & Bjørke 2014, ISBN 978-82-419-1060-9), og het i førsteutkast "De siste ringblomstene". Redaktøren min og jeg endret tittelen noen uker før trykk. Handlingen foregår i 1988, og er derfor innlest med retro-kassettspiller. Musikken du hører til slutt, er Library Tapes med "Feelings For Something Lost In Two Parts, pt 1".

Og som ikke var det, likevel.

Historien om kantoren skulle opprinnelig med i første bok, Det går ikke over fra 2014. Den ble tatt ut i siste liten, men den har en hemmelig henvisning til en av fortellingene i boka. Hemmeligheten ligger i duen som flyr over havet. Lest inn i kveld. God fornøyelse.

Å sitte på kafé ved stengetid. Den følelsen.

Det kom en voldsom regnbyge inn over Oslo i går. Det varte bare noen minutter, men det var heftig. Gatene ble velfortjent pisket våte, vannet drev sidelengs i vindkastene. Etterpå, om kvelden, satte jeg meg på en benk nede ved Akerselva for å forklare hva det er med meg og regn. Ja, hva er det med meg og regn?

Kveldens novelle heter "Veien opp", og er ikke tidligere publisert. God fornøyelse!

Jeg elsker trær. Men det finnes folk som hater dem. Slike folk har jeg aldri forstått. Dette notatet ble opprinnelig skrevet og publisert som tekst på bloggen min 15. mars 2015, men ble innlest i dag utendørs på en benk på Tøyen i Oslo. Ingen lyder er lagt til, alt som foregår rundt meg skjer der og da.

Teksten "Statistisk sett" ble opprinnelig skrevet og innlest lørdag den 23. februar 2008. Lett omredigert i kveld og publisert for første gang som podkast. Musikken er "Thanks for the dance", tekst og melodi av Leonard Cohen, sunget av Anjani.

Kveldens podkast er et enkelt lydlandskap uten ord: En reise gjennom en bakgårdslyd. Det er lyden av bakgården der jeg bor på Briskeby i Oslo, hentet i stereo i kveld lørdag 21. april 2018 rett etter klokka 22. En fjern trikk i rute, et og annet fottrinn på vinterens gjenglemte grus fra glatte vinterdager. Min gode italienske nabo Roberto som jammer på trekkspill. Så stille kan Oslo være en lørdagskveld. Nytes best i headset.

En litterær lek med tekst og lyd. Lyden av t-banen i Stockholm er dokumentarisk egen lyd, men har ingenting med selve innholdet å gjøre. Musikk: "Sakta vi går igenom stan", Monica Zetterlund.

En hyllest til Oslo-trikken, og guttene som sitter bakerst og synger.

Teksten "Transplantat" er tidligere trykket i litteraturmagasinet Bøygen.

I fortellingen "Det går ikke over" følger jeg, i hode og gjerning, en tenkt kvinne rett sør for Bergen gjennom en innestengt og klaustrofobisk jul der hun vet at alt er over. Flere måneder før boken med samme navn kom ut (dette er altså tittelnovellen) diskuterte redaktøren min, Sonja, og jeg hva boken skulle hete. Vi kom fram til denne. Handlingen: Det er fælt og vanskelig, men det går ikke over, bare fordi man ikke snakker om det. Og kanskje kommer det bedre tider, hvis man setter ord på det innerste? Novellen er fra Det går ikke over, Vigmostad & Bjørke 2014, ISBN 978-82-419-1060-9, innlest og redigert i ettermiddag.

Novellene "Bekjennelse" og "Kålruletter til fire personer" henger sammen. De handler om et ektepar, to mennesker som som hver på sin side har slitt med ord de skulle ha sagt, gjennom flere tiår. Nå er den ene av dem død. Og en sak har alltid to sider. Lest inn i dag, og finnes i boken Det går ikke over, som jeg gav ut på Vigmostad & Bjørke i 2014, ISBN 978-82-419-1060-9

Hvordan er det å være en drømmer? En som ikke passer inn? En som ikke ble en del av det store fellesprosjektet Norge etter krigen? Det er det jeg har prøvd å skildre i novellen "Hele folket i arbeid", innlest i dag, og som finnes som tekst i novellesamlingen Jeg vet hva du driver med, utgitt på Vigmostad & Bjørke i 2017, ISBN 978-82-419-1309-9. Jeg tror det på et vis må ha vært ensomt. Tilegnet alle drømmere. Musikken du hører er "La Mer", skrevet og sunget så inderlig av Charles Trenet i 1946. God fornøyelse.

Hvordan er det å bo alene i ellevte etasje, når man lengter etter ettermiddagssola? Bli med Lillian Kristiansen på en tur i heisen. Teksten er innlest i kveld, og ble gitt ut i boka Det går ikke over, Jakob Arvola 2014, på forlaget Vigmostad & Bjørke, ISBN 978-82-419-1060-9

Denne teksten er innlest i dag, men ble skrevet i 2016 og er hittil upublisert. Teksten er skrevet på skrivemaskin, en Hermes 3000 fra 1958. Jeg lurer på hva det var Ingvild så, der i de svarte fjellene, den gang. Det må ha vært noe fryktelig. Men på den andre siden: Det kan også ha vært noe vidunderlig.

I april 2009, i NRKs tjeneste, gikk jeg rundt og lette etter våren i Finnmark. Med valne hender krysset jeg Varangerfjorden, full av vårlengsel, og med gode råd og gode hjelpere med på veien.

Hva kan skje på en togperrong, for den som har øyne og ører med seg?