Store Spørsmål Til Frokost

I god psykoterapeutisk ånd har jeg tenkt at det vi er mest redde for, er det vi bør utforske, og derfor har min egen dødsangst fungert som en slags kilde til mange av mine skriveprosjekter og nysgjerrighet rundt menneskets eksistensvilkår. Spørsmålet er om dette er riktig vei å gå.Bør man tenke mer på døden for å forsone seg med sin egen dødelighet? Lever vi friere dersom vi slipper å bruke masse energi på å distrahere oss selv fra livets mest grunnleggende realitet, nemlig det faktum at vi ikke lever evig. Kan en underliggende dødsangst være kimen til et langt liv på flukt fra noe vi uansett ikke kan flykte i fra?I så tilfelle kan det hende at døden er noe vi må stirre i hvitøyet, og noe vi må lære oss å tåle for å leve på en god måte. Det kan også hende at tanker om døden eskalerer dødsangsten og gir oss et langt liv i panikk for det uunngåelige. I så tilfelle kan det hende at vi er best tjent med å tenke minst mulig på døden, og heller ta et glass whisky når tanker om døden melder seg i vår bevis